Tro søker forstand

Om noen uker kommer en ny lov om såkalt konverteringsterapi. Hva loven egentlig betyr, er uklart, fordi det har vist seg vanskelig å gi en presis definisjon av hva "konverteringsterapi" er – og hvem som faktisk holder på med dette (og som ikke allerede dekkes av gjeldende lovverk om vold, trusler, og tvang). Kan for eksempel råd til venner og bekjente, ærlige samtaler i familien, høytlesning fra Bibelen, sjelesorg, eller forbønn nå bli ansett for konverteringsterapi (hvis man ytrer konservative synspunkter) og dermed bli straffbart? Hvordan skal loven håndheves?  I høringsrunden har flere tunge aktører som Riksadvokaten og Advokatforeningen kritisert utkastet til lovforslaget av prinsipielle, juridiske, og mest alvorlig; menneskerettslige grunner ( https://www.dagen.no/nyheter/riksadvokaten-advarer-mot-konverteringsterapi-forbud/ ). Det kan hende at den nye konverteringsterapiloven vil medføre urettmessig forfølgelse av kristne. Det betyr ikke at kristne av den grunn, eller p

Den lutherske teologen Wolfhart Pannenberg (1928-2014), og hans skriftsyn og syn på likekjønnet ekteskap, kan kaste lys over hvor vanskelig det er fastholde Bibelen som autoritativ for teologien – når bibelteksten ikke lenger tilskrives Gud. I kapittelet  Die Offenbarung Gottes  i Pannenbergs første bok i tre-binds verket  Systematische Theologie  (1988-1993), kan vi lese hvordan Pannenberg forstår Bibelen. Her avviser han at Bibelen er Guds Ord i direkte forstand. Gud er ikke forfatteren, og Bibelen er ikke åpenbaring. Måten Gud åpenbarer seg på, er gjennom sine handlinger i historien. Bibelen er menneskers feilbarlige vitnesbyrd om dette. Samtidig understreker Pannenberg at vi ikke kan løsrive Guds historiske åpenbaringshandlinger fra forståelsen av handlingene, som vi finner uttrykt i Bibelen. Menneskers historie er bundet opp til deres forståelse, og historie er også overlevering av historie. I tillegg hevder Pannenberg at Guds historiske selvåpenbaring er definitiv i og med Jesus,

Den anglikanske teologen Alister McGrath er en av dem som har påpekt hvordan klassisk liberalisme får vanskeligheter med å trekke grenser fordi toleranse utgjør den politiske ideologiens normative fundament. Spørsmålet er med andre ord: Når bør vi si «nei»? En kirke med et liberalt skriftsyn (dvs. friere tilnærming til Bibelen som øverste autoritet i tro, lære, og etiske spørsmål) har tilsvarende problemer med å si «nei». Hvordan kan man avgrense seg mot ikke-kristen lære eller det Bibelen kaller for synd? Hva skal man si når tidligere biskop Tor B. Jørgensen benekter muligheten for fortapelse og ber om ikke å bli kjetterstemplet slik andre er blitt i kirkehistorien? Eller hvordan skal vi forholde oss til prester i Den norske kirke som er villig til å vie homofile par? Det kan innebære en kostnad å si «nei». Når frimenighetene i Vennesla ikke ønsker å arrangere fellesmøter som gir plattform til forkynnere og medhjelpere som støtter opp om vigselsliturgi og ekteskapsinngåelse mellom li