Tro søker forstand

  «Alle vil ha en bit av Hans Nielsen Hauge, men nesten ingen vil ha teologien hans» sier Helje Kringlebotn Sødal, professor i kristendomshistorie ved UiA, i et intervju og i en kronikk i avisen Dagen. Hun påpeker hvor opptatt Hauge var av «gode gjerninger», og at for ham var «nåde koblet på gjerninger». Mye er sagt og skrevet om Hauge, ofte omtalt som «den enkeltpersonen som har hatt størst innflytelse på norsk kirkeliv etter reformasjonen».  I fjor skrev jeg en fagartikkel, publisert i Scandinavian Journal for Leadership & Theology , om Hauge og affektiv teologi, hvor min tittel spiller på Hauges bok Om Religiøse Følelser og deres Værd fra 1817. I denne boken forteller Hauge om sin livsforvandlende gudsopplevelse 5. april 1796, som markerer starten på haugevekkelsen. Ifølge kirkehistoriker Bernt Oftestad er det vanskelig å gi en fullgod forklaring på Hauges kristendomsforståelse og hans bemerkelsesverdige virksomhet som vekkelsespredikant og gründer uten å ta mystikeren Hauge

  På en måte var det ikke noe spektakulært. Vanlige folk, fine og gamle bedehussanger, og ikke særlig voldsomt. Folk i alle aldre var tilstede, men det var nok en eldre gjennomsnittsalder. Personlig følte jeg ikke at atmosfæren i hallen var veldig spesiell sammenlignet med andre kristne samlinger jeg har vært på. Samtidig er det jo uvanlig at en sportshall med plass til 1400 mennesker på et lite sted er fullsatt nesten én time før kveldsmøtene begynner. Men jeg observerte at folkene fra Vigeland (Bedehuset og Betania) som betjente «oss gjester» og var kledd i blå t-skjorter og var forbedere, stod i døren og ønsket velkommen, spilte og ledet sang, hjalp til i kaféen, etc., virket grepet og ba inderlig til Gud på bønnemøtet i forkant av møtet, men ikke nødvendigvis så høylytt. Det var også en sterk og uttalt forventning på bønnemøtet og fra scenen om at folk skulle få en berøring av Jesus denne helgen. Det ble gitt rom for mange vitnesbyrd om hva som hadde skjedd under tidligere møtehelg

  Det hele startet på en tilsynelatende vanlig chapel (studentgudstjeneste) en onsdag morgen, den 8.februar. Etter en 25 minutters tale ut ifra Romerbrevet kapittel 12 om at vi trenger å motta Guds kjærlighet for å kunne elske hverandre slik Bibelen sier, skal en ung mann mot slutten av gudstjenesten ha reist seg og bekjent noe synd. En mindre gruppe studenter ble værende igjen for å be. Og i to uker fortsatte bønn, enkel og hengiven lovsang, skriftlesning, og offentlig syndsbekjennelse døgnet rundt – og tusenvis av studenter, lærere og andre folk fra hele USA har strømmet til Asbury for å oppleve Gud og den spontane «vekkelsen» som man kaller det. Flere lignende vekkelser har visst skjedd ved Asbury universitet tidligere, blant annet i 1905, 1970 og 2006. Hva er egentlig vekkelse? Vekkelse som fenomen kan forstås og studeres fra ulike innfallsvinkler og perspektiver. Vi forbinder gjerne vekkelser med (store) historiske åndelige fornyelser som berører mange mennesker, eller hvor en stø