Hans Nielsen Hauge og affektiv teologi
«Alle vil ha en bit av Hans Nielsen Hauge, men nesten ingen
vil ha teologien hans» sier Helje Kringlebotn Sødal, professor i kristendomshistorie
ved UiA, i et intervju og i en kronikk i avisen Dagen. Hun påpeker hvor opptatt
Hauge var av «gode gjerninger», og at for ham var «nåde koblet på gjerninger».
Mye er sagt og skrevet om Hauge, ofte omtalt som «den
enkeltpersonen som har hatt størst innflytelse på norsk kirkeliv etter
reformasjonen». I fjor skrev jeg en fagartikkel, publisert i
Scandinavian Journal for Leadership & Theology, om Hauge og affektiv
teologi, hvor min tittel spiller på Hauges bok Om Religiøse Følelser og
deres Værd fra 1817. I denne boken forteller Hauge om sin livsforvandlende
gudsopplevelse 5. april 1796, som markerer starten på haugevekkelsen. Ifølge kirkehistoriker
Bernt Oftestad er det vanskelig å gi en fullgod forklaring på Hauges
kristendomsforståelse og hans bemerkelsesverdige virksomhet som
vekkelsespredikant og gründer uten å ta mystikeren Hauge og de affektive sidene
ved hans teologi på alvor.
Hauge beskriver
hvordan «Guds Kjærlighet saa overvættes besøgte mig». På tross av at dette skal
ha skjedd 20 år tidligere, så kan ingen «fradisputere mig dette; thi jeg veed
alt det Gode i min Aand, som fulgte paa fra denne Stund, især den inderlige
brændende Kjærlighed til Gud og min Næste». Hauge forteller altså
hvordan en opplevelse av Gud og hans kjærlighet forandret ham og resulterte i en
«inderlig brændende Kjærlighet» som motiverte hans gode gjerninger og
virksomhet som forkynner og entreprenør.
Vekkelses- og fornyelsesbevegelser vektlegger ofte at Guds kjærlighet
og nåde medfører en ektefølt forandring hos mennesker som resulterer i et
annerledes liv. I dag ser vi en økt teologisk interesse for dype religiøse
følelser og affeksjonenes historiske og teologiske betydning på tvers av den
kristne tradisjonen – inkludert for sentrale personligheter som Augustin, (den
tidlige) Martin Luther, John Wesley og Jonathan Edwards. Flere av dem utrykker
en teologisk forståelse av Guds nåde mot oss som noe mer enn bare tilgivelse
for synd eller forensisk rettferdiggjørelse. I sin diskusjon med Pelagius på 400
tallet, mente Augustin at Pelagius hadde en altfor svak og mangelfull
forståelse av synd og dens alvorlige og ødeleggende følger for menneskers evne
til å stoppe å synde og gjennomføre gode gjerninger.
Augustin bruker bildene «skyld», «sykdom», og en «makt» som fanger
og binder, for å illustrere hva synd er. Natur (i form av kunnskap og egne anstrengelser)
er utilstrekkelig mot synden. Derfor er nåde nødvendig. Vi mennesker trenger
kort og godt en frelser – en som kan frelse oss fra våre synder. Altså, ikke
bare at Jesus tilgir vår skyld, men også en Jesus som leger vår (åndelige)
sykdom og befrir oss fra syndens makt og fangenskap slik at vi blir frie til å
gjøre godt istedenfor ondt.
Det kan nok argumenteres for at en slik teologi og utvidet
forståelse av Guds nåde mot oss i Kristus sammenfaller med Paulus’ ord i Titus
2,11-14:
