Hvordan skal vi forstå Bibelen? Tre skriftsyn oppe til diskusjon
De fleste vil nok være tilbakeholdne med å påstå at Gud har vinger – selv om David flere ganger i Salmene ber Gud om å få søke tilflukt under dem. Man innser at det kan være snakk om billedlig tale knyttet til Guds beskyttelse. Når evangelistene derimot forteller at Jesus er oppstått ifra de døde, tolkes dette bokstavelig. Dette er nemlig en historisk beskrivelse. Dersom oppstandelsen ikke bør tolkes bokstavelig, sier Paulus at det vil gjøre det kristne budskapet tomt og meningsløst (1 kor 15). Vi ser altså at ikke alt i Bibelen bør tolkes bokstavelig, men definitivt noe. Grunnen er at det må tas hensyn til den sammenhengen det vi leser, står i.
Dessverre kan det synes som om det faktum at ingen tolker alt i Bibelen bokstavelig har en tendens til å forsvinne i diskusjoner og teologiske fremstillinger av bibelsyn. Der kritiserer en gjerne både den som tolker alt bokstavelig og den liberale som ikke tror på noen ting, for så å hevde at ens eget mellomstandpunkt er best.
Problemet er imidlertid at det finnes svært mange syn på skalaen mellom
ytterpunktene. Det store spørsmålet er jo hvilket av dem man bør innta. Et
skriftsyn blir ikke særlig godt begrunnet ved å argumentere mot karikerte
posisjoner som få eller ingen fastholder. En mer fruktbar tilnærming er derfor å
drøfte bibelsyn som folk faktisk har.
Diskusjonen om
bibelsyn er ikke uviktig. Vi snakker ikke her om et perifert spørsmål for en
kristen. Bibelen er kirkens viktigste tekst, og vårt syn på den påvirker både hva vi tror om Gud og verden, samt hvordan vi mener det er rett å leve. For
eksempel er det i all hovedsak forskjellige bibelsyn som er den
bakenforliggende forklaringen på hvorfor vi ser så stor uenighet blant prester
og teologer i spørsmålet om homofilt samliv.
I min
masteravhandling* i teologi tar jeg opp spørsmålet "hvordan bør Bibelen tolkes?" ved å drøfte tre skriftsyn,
representert ved tre teologer, som jeg mener er aktuelle å diskutere, sett
med norske pinsevenners øyne. Jeg vil nå kortfattet presentere disse bibelsynene,
og gi noen eksempler på hvorfor jeg mener det klassiske synet blant pinsevenner
fremstår mest velbegrunnet.
Det klassiske bibelsynet blant pinsevenner i Norge, og internasjonalt, kalles for et konservativt evangelikalt feilfrihetssyn. Dette er et syn pinsevenner har felles med mange andre kristne.
Den reformerte
teologen D. A. Carson er en fremtredende representant for dette synet, som sier
Bibelen er Guds eget og autoritative ord. Teksten tilskrives Gud, uten at man
dermed sier at Gud mekanisk dikterte hva forfatterne skulle skrive: Paulus
høres fortsatt ut som Paulus, for å si det sånn. Bibelen ansees pålitelig i alt
den uttaler seg om - være seg historie, etikk eller hva vi skal tro. Carson understreker
at det er dette skriftsynet vi finner i Bibelen.
Nå finnes det flere innvendinger som ofte rettes mot dette synet. Den alvorligste er at Bibelen inneholder selvmotsigelser. Hvis det skulle være tilfellet, så kan ikke Bibelen være feilfri - uten at man først oppgir logikkens regler og vanlig forståelse av hva vi anser som sant. En selvmotsigelse finner sted når man hevder to motstridende eller motsatte ting på samme tid. For eksempel at en hvit kaffekopp både er hvit og svart samtidig. Den enkleste måten å argumentere mot et feilfrihetssyn er derfor å gi overbevisende eksempler på uttalelser i Bibelen som ikke kan forenes.
Jeg vil her vise et ofte brukt eksempel på en slik påstått selvmotsigelse, men samtidig vise at den er mulig å løse. I Matteus 19 leser vi om den rike unge mannen som stilte Jesus spørsmål om hva han manglet i forhold til loven. I Markus 10 og Lukas 18 står det imidlertid at det var Jesus som fortalte mannen at han manglet noe. Carson kommenterer dette tilfellet, og påpeker at i møte med parallelle historier i Bibelen er det ikke nødvendigvis bare å legge dem sammen. Evangelistene gir ikke alltid ordrette sitater, men ofte oppsummeringer der de bruker egne ord når de vil fortelle hva som skjedde. Sannheten eller troverdigheten til historiene avhenger derfor ikke av at spørsmålet og svaret ble uttalt (selv om det også er mulig), men av at det faktisk kom en rik ung mann til Jesus som undret på om han manglet noe, på tross av at han fulgte loven.
Med tanke på de andre variasjoner mellom evangeliene, påpeker Carson at de ikke er større enn dette. Dette er én av flere grunner til at jeg påpeker i min avhandling at det synes vanskelig å påvise uoverkommelige selvmotsigelser i Bibelen. Dermed kan vi si at et feilfrihetssyn kan forsvares mot sin alvorligste anklage.
En helt annen tilnærming til Bibelen finner vi hos den lutherske teologen Wolfhart Pannenberg, som regnes blant de mest fremtredende teologiske skikkelsene i det 20. århundre. Pannenbergs skriftsyn er relevant å diskutere i norsk sammenheng fordi hans teologi i dag øver innflytelse på MF, Norges største teologiske institusjon.
Pannenberg avviser at bibelteksten kan tilskrives Gud direkte. Bibelen
er overleveringshistorie eller menneskers
vitnesbyrd om Guds historiske handlinger. Synet kan illustreres med hvordan vi
gjerne ser på menneskers vitnesbyrd av i dag: Det er mulig at vitnesbyrd både kan
inneholde feil og mangler. For Pannenberg er altså bibelteksten ikke annet enn menneskers
ord og formuleringer. Dette til tross for at han anerkjenner Bibelen som vår viktigste
kilde til gudserkjennelse fordi den vitner om hvordan Gud har åpenbart seg i
historien – og aller klarest i og med Jesus.
Her får imidlertid Pannenberg selv et problem, siden Jesus generelt fremstilles i evangeliene med et helt annet syn på Skriften (GT) enn Pannenberg forfekter. Her vil jeg nøye meg med å trekke frem ett eksempel, nemlig Matteus 5,18, der Jesus sier: "Sannelig, jeg sier dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste prikk i loven forgå – før alt er skjedd."
Legg merke til hvordan Jesus her hevder at til og med "prikken over i’en" i Moseloven står fastere enn himmelen og jorden. Dette framtrer som en henvisning til skapelsen. Bare Guds eget ord står fastere enn verden, som ble skapt ved hans ord. Jesus påberoper altså loven en høy autoritativ status, med en bestemt avvisning av at noe kan forgå eller gjøres ugyldig (Se også Matt 5,17 og 19).
Autoriteten Jesus tillegger selv "prikken over i’en" står imidlertid i kontrast til Pannenbergs åpenhet for å se bort ifra deler av Bibelen, som følge av sitt syn på Bibelen som feilbarlige menneskers vitnesbyrd. Samtidig så vi at Pannenberg hevder at Gud har åpenbart seg aller klarest i og med Jesus. Dermed synes det berettiget å spørre om ikke Pannenbergs syn da er uforenelig (inkoherent) med hans åpenbaringsteori. Dette er faktisk en alvorlig innvending mot Pannenberg, tilsvarende anklagen om at Bibelen inneholder selvmotsigelser.
Nå kan man kanskje undre seg om ikke Jesu utsagn kan være lagt i hans munn
senere. Men sett med en historikers øyne er det faktisk sannsynlig at Jesus har
uttrykt seg noenlunde slik vi leser i evangeliene, blant annet i lys av jødiske
memoreringsteknikker og hvordan rabbinere underviste på Jesu tid.
En tredje tilnærming til Bibelen finner vi hos den amerikanske pentekostale teologen Kenneth Archer, som mener at pentekostale har gått alt for langt i evangelikal retning når det gjelder å tolke Bibelen.
Archer mener også at Bibelen er Guds eget og
autoritative ord, men at vi bør legge mer vekt på hva Bibelen sier til oss i dag, og ikke i fortiden. Med
kirkemøtet i Jerusalem (Apg 15) som modell, argumenterer Archer for at det
pentekostale felleskapet og Den hellig ånd må være med i tolkningsprosessen for
å finne eller skape bibeltekstens nåværende mening. Guds ord har nemlig fortsatt
evnen til å tale. Tekstens mening er ikke helt fastlåst, men noe ubestemt. Derfor
kan Bibelen få ny mening, hevder Archer. På dette punkt argumenterer han ut
ifra en mer postmoderne tenkning.
Det er imidlertid
flere problematiske aspekter ved Archers skriftsyn. Archers postmoderne
forståelse av at tekster ikke har helt bestemt mening gjør det meningsløst å
spørre om bibelteksten er sann eller falsk, siden tekstens mening også avhenger
av leseren. Det medfører også en rekke underlige implikasjoner, fordi det betyr at
en forfatter ikke lenger kan være i noen privilegert posisjon til å tolke sine
egne verk og korrigere folk som misforstår ham. De som forfekter et postmoderne
syn om at tekster ikke har helt bestemt mening, undergraver derfor lett sitt
eget syn (og har et selvreferanseproblem).
Pentekostal erfaring
av at Bibelen fortsatt taler behøver imidlertid
ikke forstås som at teksten får ny mening. Jeg mener at det heller indikerer at
Bibelen bærer et universelt budskap. Alister McGrath har påpekt at den enkleste
forklaringen på hvorfor vitenskapsteorier fungerer, er at de avdekker hvordan
virkeligheten faktisk er. Tilsvarende kan vi si at vår erfaring av at Bibelen fungerer
eller er "virkekraftig" – gir en indirekte bekreftelse på at Bibelen er Guds
ord - fordi det som står der er sant.
Denne artikkelen stod på trykk i ukeavisen Korsets Seier den 04.03.2016 (side 12-14), og er basert på min masteravhandling. Avhandlingen kan leses her: https://mfopen.mf.no/mf-xmlui/handle/11250/3069879
*Andersen, John Daniel (2015). Hvordan bør Bibelen tolkes? En drøfting av D. A. Carsons, Wolfhart Pannenbergs og Kenneth J. Archers skriftsyn. [Masteravhandling]. Det teologiske menighetsfakultet.
Les også: Styrken ved et kristent verdensbilde
