Sammen i tjeneste & ledelse (Del 1)
Av Åse-Miriam Smidsrød (Høyskolelektor, HLT) & John Daniel Andersen (Stipendiat, HLT)
I pinsevekkelsens begynnelse var det mange fremtredende kvinner som tjente med forskjellige gaver. Slik som på pinsedag (Apg 2), ble Den Hellige Ånd utøst over mennesker uavhengig av kjønn, etnisk bakgrunn og sosial status. Erfaringen var at Gud kalte og utrustet både kvinner og menn til å være evangelister, misjonærer og menighetsplantere. Et eksempel er Aimee Semple McPherson (1890-1944). Hun var en av Amerikas mest kjente predikanter, pastor i megakirken Angeles Temple med 5300 sitteplasser, samt grunnlegger av pinsesamfunnet Foursquare Church.
T. B. Barratt hadde et forholdsvis radikalt syn på kvinnelige ledere. Når han etablerte Filadelfia Oslo i 1916, så tillot han kvinner å sitte i menighetens ledelse. Senere åpnet han opp for kvinnelige eldste og forstandere uten at han fikk gjennomført dette i menigheten. Etter hans død i 1940 fikk ikke lenger kvinner lov til å delta i ledermøtene, og etterhvert som Pinsebevegelsen ble mer institusjonalisert, ble kvinner marginalisert.
Omtrent 40 år senere begynte situasjonen sakte å forandre seg. Det har vært et skifte i nyere tid i det at mange pinsevenner og pinsemenigheter i Norge ikke ser noe teologisk hinder for kvinner som eldste og hovedpastorer. Lederrådet kom med en uttalelse i 2014 om at de ønsker flere kvinnelige ledere og kvinner opplever i større grad enn tidligere å bli oppmuntret til å ta på seg forskjellige typer ledertjenester. Samtidig viser forskning fra Norge og Sverige at pinsebevegelsene fortsatt er ganske mannsdominerte. Det er relativt få kvinnelige hovedpastorer, styreledere og hovedtalere på forskjellige konferanser. Flere kvinnelige ledere opplever at de blir oversett, ikke tatt på alvor og ikke gitt samme mulighet som menn til å følge sitt kall og utvikle sine gaver. Disse tendensene, sammen med utfordringen mange kvinner har med å sjonglere familie og tjeneste, ser vi også i flere andre land. Selv om forskning antyder at det i stor grad er sosiale strukturer og kirkelige kulturer som gir kvinnene et mer begrenset rom, så er også det teologiske synet på kvinnelige ledere viktig. Det å være trygg på at Bibelen gir rom for dette, gir frimodighet til å legge til rette for kvinner i alle typer ledertjenester, og for kvinner å tre inn i disse tjenestene. Flere synes å ha et uavklart forhold til dette, nye generasjoner kommer til, og vi lever i en tid der vi blir påvirket av forskjellige tradisjoner. Derfor må vi kontinuerlig jobbe med Bibelens syn på kvinnelige ledere.
Det er det teologiske grunnlaget for kvinnelige ledere i kirken som vi ønsker å adressere i denne artikkelen. Først vil vi si noe om pinsevenners syn på Bibelen og bibelfortolkning, for så å begrunne synet på kvinnelige ledere ut fra Bibelen. Deretter vil ta opp noen vanlige motargumenter og drøfte disse, før vi konkluderer.
II.
Pinsevenner og Bibelen
Pinsevenner - fra begynnelsen av pinsevekkelsen i Azusa Street i 1906 og fram til i dag - har hatt et tradisjonelt syn på Bibelen som det autoritative Guds ord. I trosgrunnlaget til Pinsebevegelsen uttrykkes det slik:
Vi tror at Bibelen er Guds ufeilbarlige
ord. Den er skrevet av mennesker inspirert av Den Hellige Ånd. Bibelen er
øverste autoritet i tro, lære, etikk og moral.[i]
Ut ifra dette bibelsynet følger det at en ansvarlig lesning av Bibelen vil kreve grundig arbeid med fortolkning. Målet bør være å finne ut hva det er bibeltekstene faktisk formidler (eksegese) – ikke lese sine egne meninger inn i tekstene (eisegese). Dermed er det relevant å studere hvordan tekster er bygd opp, ord og begreper som anvendes, samt å undersøke tekstenes historiske og litterære kontekst.
Et særpreg ved pinsevenner er vektleggingen av Apostlenes gjerninger, som blant annet læren om Åndens dåp i all hovedsak begrunnes ut ifra. Barratts motto: «fram til urkristendommen», illustrerer hvordan Apostlenes gjerninger blir normativ kirkehistorie – ikke kun kirkehistorie. Bibelens fortellinger er ikke bare historiske skildringer, de har også en undervisende hensikt. Et slikt syn på historiene i Det gamle testamentet ser vi i Paulus’ brev (Rom 15,4; 1 Kor 10,11; 2 Tim 3,16-17). Pinsevenner tror at Gud vil handle i dag, og i kirkehistorien, slik som han gjorde i Apostlenes gjerninger. Bevisbyrden bør ligge hos dem som tenker annerledes.
Vi vil nå belyse spørsmålet om kvinnelige ledere i kirken ved å gjennomgå relevante bibeltekster sett med pinsevenners øyne (Del 2). Etterpå vil vi drøfte noen hovedinnvendinger (Del 3).
Les videre: Sammen i tjeneste & ledelse (Del 2: Kvinner i Bibelen)
Denne artikkelen (i tre deler) ble skrevet i forbindelse med vår (Åse-Miriam Smidsrød & John Daniel Andersen sin) undervisningssesjon på Pinsebevegelsens lederkonferanse (Led 2020: Sammen i lederskap), og publisert i konferanseheftet (s. 85-93) med tittelen "Kvinnelige ledere i kirken – noen teologiske perspektiver".
[i] «Trosgrunnlag», Pinsebevegelsen. Hentet 28. november 2019 fra https://pinsebevegelsen.no/pinsebevegelsen/trosgrunnlag.
