Sammen i tjeneste & ledelse (Del 2: Kvinner i Bibelen)
Av Åse-Miriam Smidsrød (Høyskolelektor, HLT) & John Daniel Andersen (Stipendiat, HLT)
III. Bibelen og kvinner i ledelse
Kvinner i Det gamle testamentet
I Bibelens første to
kapitler leser vi om skapelsen av mennesker; «til mann og kvinne skapte han
dem» (1 Mos 1,27). Begge er skapt i Guds bilde og fikk del i forvalteroppdraget
med samme autoritet og ansvar (1 Mos 1,26-29). Til dette oppdraget trengtes
både menn og kvinner, og derfor skaper Gud «en hjelper av
samme slag» (1 Mos 2,18). Det hebraiske ordet for «hjelper» (ezer)
består av to grunnord som betyr «å være sterk» og «å befri». Ordet er brukt 21
ganger i GT, og som oftest er det brukt om Gud som befrir og frelser (Sal 121,1-2).
Dette viser at kvinnen ikke er skapt underdanig og mindreverdig, men er mannens
likeverdige partner. Mennesker er satt til å råde over dyrene
på jorden, ikke råde over hverandre. I 1 Mos 3 ser vi hvordan synden kom inn i
verden, og med den syndens konsekvenser. En av konsekvensene av syndefallet er
at det gode, likeverdige og gjensidige forholdet mellom menn og kvinner blir
ødelagt. Menn får en tendens til å råde over kvinner; «Du skal begjære din
mann, og han skal herske over deg.» (1 Mos 3,16).
I GT finnes flere eksempler på kvinnelige ledere og kvinnelige profeter. Profetenes rolle var å tale til folket på vegne av Gud og de var ledere for lederne. De kvinnelige profetene ledet da med en stor moralsk og åndelig autoritet. Mirjam er den første kvinnen som er beskrevet som profet (2 Mos 15,20). Så finner vi Debora som var både profet og dommer (Dom 4-5). En dommer hadde en offentlig rolle som en nasjonal leder. Hulda var også profet (2 Kong 22,14-20), og Ester og Abigajil kan også anses som profeter (Ester 1-10; 1 Sam 25,28-31). Selv om vi ikke finner kvinnelige prester i GT, så kan man anse profettjenesten som en svært viktig tjeneste, da prestene talte til Gud på vegne av folket, mens profetene talte til folket på vegne av Gud. Mange flere sterke kvinner kunne nevnes, kvinner som tjente Gud og samfunnet på forskjellige måter.
Kvinner i Det nye testamentet
I evangeliene ser vi
hvordan Jesus møtte forskjellige kvinner. I både ord og handling løftet han dem
opp og ga dem verdighet og frihet. Jesus snudde opp ned på flere utbredte meninger
på den tiden. I fortellingen om kvinnen som hadde hatt blødninger i 12 år, så
lar han seg ikke hindre av jødedommens syn på kvinner som urene når de hadde
blødninger. Han blir ikke redd eller anser seg som uren etter at kvinnen har
tatt på han, men han helbreder henne og velsigner henne (Mark 5,25-34). De
jødiske rabbiene samlet mannlige disipler og lærte dem loven, noe som generelt var
forbeholdt menn. Jesus hadde tolv nære mannlige disipler. Samtidig hadde han
også flere kvinnelige disipler (Luk 8,1-3; 23,49; 24,10), og han tillot dem å
lære og forkynne. I historien om den samaritanske kvinnen, ser vi for det
første at han bryter med det rabbinerne lærte om at man ikke skulle omgås
samaritanere, samt at menn skulle være forsiktige med å omgås kvinner. Jesus
ikke bare snakker med den samaritanske kvinnen. Han tar imot vann fra henne, og
leder henne inn i en teologisk samtale. Kvinnen får deretter være budbringer
for evangeliet og mange tok imot budskapet. Jesus innleder også en teologisk
samtale med Marta om oppstandelsen fra de døde (Joh 11,17-26). Attpåtil lar han
Maria få sitte ved hans føtter og lytte til hans undervisning, i stedet for å
være på kjøkkenet sammen med sin søster Marta. Det å få sitte ved noens føtter var
ensbetydende med å være disippel. Maria fikk en rolle som menn hadde i
samfunnet. Jesus oppmuntrer henne og sier at hun «har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne» (Luk 10,38-42).
Flere eksempler kan nevnes; kvinnen som salvet Jesus i Betania før hans død (Mark 14,3-9), kvinnen som Jesus helbredet på sabbaten og kalte for en «Abrahams datter» (Luk 13,10-16). I den kulturen var det menn som ble kalt «Abrahams sønner». Kvinner var enten døtre eller hustruer, til sin far eller ektemann. Josefus (37-100), en jødisk historiker som virket i tiden rett etter Jesu død, skriver at ifølge jødisk lov kunne ikke kvinner være vitner. Når Jesus lar en kvinne være det første vitnet til hans oppstandelse, så er dette helt ekstraordinært. Når Jesus i tillegg ber Maria Magdalena om å gå og fortelle om dette til hans mannlige disipler, så gjør Jesus henne også til apostel, forstått som autorisert utsending, for apostlene (Joh 20,11-18).
I Apostlenes gjerninger ser vi oppfyllelsen av Joels profeti på pinsedag (Apg 2; Joel 3). Den Hellige Ånd utøses over alle mennesker uavhengig av sosial posisjon. Sønner og døtre, gamle og unge, slaver og slavekvinner kan være salvet til å profetere med ord fra Gud. Videre leser vi om hvordan Gud anvender en rekke kvinner i urkirken. Her møter vi Priskilla som er beskrevet som en av de første misjonærene og grunnlegger av en husmenighet (Apg 18; Rom 16,3-5; 1 Kor 16,19). Priskilla og Akvilas var misjonærer sammen med Paulus og de hadde ansvaret for undervisningen av menigheten i Efesos. Vi ser at Priskilla oftest er nevnt før sin mann, som i denne kulturen innebar at hun ble ansett som den fremste av de to. Det at Priskilla også underviser Apollos, en mann kjent for sin intelligens og veltalenhet, viser at hun hadde stor grad av kunnskap og evner.
I Apostlenes gjerninger møter vi også Lydia (Apg 16), en velstående kvinne og fremgangsrik forretningsleder. Etter at hun tar imot evangeliet, blir huset hennes stedet der de troende møtes i Filippi. Det at hun sørger for et sted hvor de kristne kan møtes, tilsier også en lederrolle for menigheten. En såkalt patron i antikkens Roma hadde både en pastoral og praktisk oppgave i hjemmet. Føbe kalles for dette (Rom 16,2), men det samme synes å være tilfelle for Maria (Apg 12,12-17), Nymfa (Kol 4,15), og Priskilla (Rom 16,3-5). I Apostlenes gjerninger møter vi også de fire døtrene til Filip, som ledet gjennom profetisk tjeneste (21,8-9).
I Paulus’ brev finner vi 13 hilsener til kvinner, der de fleste av dem er hans medarbeidere. Dette utgjør omtrent 20 prosent av alle hans hilsener. Flere av disse kvinnene omtales i Romerbrevet kapittel 16. Føbe er diakon i menigheten i Kenkreæ, og det vil si at hun hadde en offentlig og offisiell lederrolle i menigheten (v.1-2). Ordet «diakon» (diakonos) står på gresk i hankjønnsform, og brukes av Paulus om sin egen og Apollos` tjeneste (1 Kor 3,5; 2 Kor 6,4). Tidligere nevnte Priskilla (v.3) blir beskrevet som «medarbeider» (synergos), samme ord som er brukt om Urbanus (v.9), Timoteus (v.21), Titus (2 Kor 8,23), Epafroditus (Fil 2,25) med flere. Videre nevnes fire kvinner: Maria (v.6), Tryfena, Tryfosa og Persis (v.12) som blant annet har arbeidet hardt for Herren. Slike Herrens tjenere byder Paulus menigheten i Korint om å underordne seg (1 Kor 16,15-16). Andronikos og Junia blir også nevnt, og her skriver Paulus, helt bokstavelig, at de er «fremragende blant apostlene» (v.7). Det er bred enighet blant bibelforskere at Junia er en kvinne. Andronikos og Junia kan ha vært et ektepar, og har virket som apostler. Barnabas omtales som apostel på samme måte som disse to (Apg 14,14). Johannes Khrysostomos (347–407), en av de tidlige kirkefedrene og erkebiskop i Konstantinopel, kommenterte Junia sin posisjon blant apostlene på denne måten:
“Greet Andronicus and Junia who are outstanding among the apostles [Rom 16,7].” To be an apostle is something excellent. Yet to be “outstanding among the apostles” is a wonderful song of praise. They were outstanding on the basis of their works and virtuous actions. Indeed, how great the wisdom of this woman must have been, since she was deemed worthy of the title of apostle.[i]
Kvinnelige ledere i antikken
Det at
vi finner så mange kvinnelige ledere i urkirken er oppsiktsvekkende. Kristendommen
begynte i et jødisk miljø og gikk frem i en gresk-romersk verden, der sterkt
negative holdninger overfor kvinner var fremtredende. Mannen eller husfaren
hadde absolutt autoritet over hele husstanden. Kvinnen skulle adlyde sin
mann, og forventningen var at hun gikk fra å være underordnet sin far til sin ektemann.
Samtidig fantes det unntaksvis mer selvstendige kvinner. Disse kvinnene kunne
være velstående med stor rikdom, og var mindre styrt av menn både økonomisk,
politisk og seksuelt. Lukas’ skrifter synes å gjøre et historisk poeng ut av at
den tidlige kirken tiltrakk seg flere slike kvinner, og at de der fikk spille
en større sosial rolle enn i de jødiske miljøene.
Historikere mener at kristendommen skal ha æren for at tradisjonelle romerske og jødiske holdninger til slaver og kvinner etter hvert ble undergravd. Dette på grunn av den sterke likhetstanken, som blant annet klart uttrykkes i Gal 3,28: «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus». I kirken oppheves disse sosiale skillene. Paulus gir ikke en full godkjenning av datidens relasjonelle samfunnsstrukturer, på tross av at han tidvis synes å være noe pragmatisk. Kristendommen proklamerer at forskjellige etnisk bakgrunn, kjønn eller sosial posisjon ikke skal legge hindringer i veien mellom kristne, som alle deler den samme tro, og som er én i Kristus. Alle folkeslag, menn og kvinner, herrer og slaver er kalt ut (ekklesia) til felleskap, og burde derfor tilbe Herren sammen. Samfunnet kan tvinge hver av disse gruppene til å oppføre seg på forskjellige måter, men i kirken er alle å betrakte som brødre og søstre i Kristus. Hos Paulus får evangeliet etiske og sosiale konsekvenser. «Muren som skilte» jøder og hedninger er revet ned (Ef 2,14). Dette ser vi også når Paulus skriver om familierelasjoner, som har klare likhetstrekk med datidens hustavler. Slike tekster gav veiledning om forholdene i den antikke storfamilie (Ef 5,21-6,9 og Kol 3,18-4,1). Hos Paulus ser vi at alle familierelasjonene er bestemt av relasjonen til Kristus, og at gjensidig underordning, i tråd med det dobbelte kjærlighetsbudet, nå blir det overordnede prinsippet. Hustavlen i Efeserbrevet innledes derfor med ordene: «Vær hverandre underordnet i ærefrykt for Kristus!» (Ef 5,21). Ydmykhet, kjærlighet og tjenersinn skal prege alle relasjonene på grunn av Kristus. En husfar skal derfor ikke opptre hardhendt overfor kone, barn eller slave, på tross av at det under datidens forhold var lovlig.
Paulus korrigerer altså datidens ensidige forståelse av kvinners underordning ved å understreke en gjensidighet som forekommer «i Herren» (1 Kor 11,11-12). Vi må ikke glemme at Paulus’ brev er skrevet for å gi veiledning i konkrete situasjoner i en jødisk og hellenistisk sammenheng, der mennesker levde under bestemte levekår og samfunnsstrukturer som slave, hustru, husfar, osv. Den nye statusen som slaver og kvinner fikk i kirken var ikke direkte overførbar i et tradisjonelt romersk eller jødisk samfunn. Det er derfor ikke overraskende at NTs brev kommenterer praktiske utfordringer som oppstod i kirkelivet og i kristne familier. Forståelsen av at Guds rike manifesteres allerede nå, ennå ikke, kan belyse dette. Gudsrikets idealer blir ikke fullt ut virkeliggjort i den nåværende verden, men kirken, som det eskatologiske gudsfolk, peker fram imot det. I sitt brev til Filemon ser vi ikke at Paulus oppfordrer til opphevelse av slaveri, men derimot at en rømt slave skal tas imot med barmhjertighet.
Les videre: Sammen i tjeneste & ledelse (Del 3: Hva mente egentlig Paulus?)
Les også:
