Sammen i tjeneste & ledelse (Del 3: Hva mente egentlig Paulus?)
Av Åse-Miriam Smidsrød (Høyskolelektor, HLT) & John Daniel Andersen (Stipendiat, HLT)
Hovedinnvendingen fra dem som mener at kvinner ikke kan forkynne eller undervise offentlig i gudstjenesten, eller være eldste eller hovedpastor, er at Paulus nekter dem dette i 1 Korinterbrev 14,33-38 og 1 Timoteusbrev 2,11-15. Sistnevnte bibeltekst vies oftest størst oppmerksomhet.
I boken, Women in the Church, hevder flere evangelikale teologer at Paulus ikke tillot kvinner å undervise eller utøve autoritet over menn innenfor den lokale kirken. Dette, mener de, har fortsatt relevans for kirken i dag, og gjaldt ikke bare for kirken i Efesos, som 1 Timoteusbrev antageligvis er skrevet til. Det er tre sentrale argumenter for deres syn:
1) For det første,
en mest mulig presis oversettelse av det som anses som nøkkelverset, nemlig 1
Tim 2,12, sier: «Og jeg tillater ikke en kvinne [hverken] å undervise eller
utøve autoritet over en mann, men å være i stillhet». Det greske verbet avthenteå
bør oversettes «utøve autoritet», og ikke «assume athority» (eller å kreve
urettmessig autoritet) som i NIV. Setningskonstruksjonen tilsier at Paulus
hverken tillater undervisning eller utøvelse av makt, altså at
undervisningsrestriksjonen gjelder selv om kvinnen ikke skulle inneha en
maktposisjon (e.g. pastor).
2) For det andre,
vår kjennskap til den antikke verden og byen Efesos gjør det mindre sannsynlig
at Paulus kommenterer en helt unik situasjon.
3) For det tredje,
Paulus henviser til skapelsen (1 Tim 2,13-15). En tilsvarende henvisning finner
vi i 1 Kor 11,1-16. Der beskriver Paulus forskjellige roller mellom menn og
kvinner, noe han gjør i flere brev, blant annet i Efeserne 5,22 der det står at
hustruer skal underordne seg sine menn.
V. Drøfting av motargumenter
Vi er uenige i at disse tekstene bør tolkes som at Paulus ikke (eller aldri!) tillot kvinner å undervise offentlig eller utøve autoritet over menn i kirkene, og at kirken i dag heller ikke bør tillate det. Kort sagt, så har vi både historiske og litterære grunner som tilsier at Paulus faktisk hadde kvinnelige medarbeidere som utførte disse kirkelige tjenestene, samt at rettledningene han gir om når menigheten samles bør forstås mer situasjonsbestemt. Nedenfor vil vi gå gjennom de tre sentrale argumentene som er brukt i diskusjonen.
1)
Tekst og litterær kontekst
Tekster
må forstås i sin litterære sammenheng. Den umiddelbare konteksten i både 1 Tim
2 og 1 Kor 14, er at Paulus gir rettledning om når menigheten samles, slik at
det kan bli til oppbyggelse (1 Kor 14,3,5,12,26) under ordnede og fredelige
forhold (1 Tim 2,8-12; 1 Kor 14,33,40). Anvisningene i de to kapitlene er som
følger:
1 Timoteusbrev 2
·
Det skal gjøres bønner og takksigelse for alle mennesker,
inkludert konger og alle som er i høy stilling.
·
Menn skal be på hvert sted med løftede hellige hender,
adskilt fra sinne og konflikt.
·
Kvinnene skal kle seg anstendig og pynte seg
respektabelt med måtehold, ikke med hårfletninger og gull eller perler eller
dyre klær.
·
En kvinne skal lære i stillhet med all lydighet.
1 Korinterbrev 14
·
Det bør ikke være mer enn to eller tre som taler i tunger.
·
De må tale én om gangen, forutsatt at én tyder. Ellers bør
de tie.
·
To eller tre profeter skal tale.
·
Hvis en person får en åpenbaring mens de er samlet, skal
resten tie.
·
Kvinnene skal tie og underordne seg. Om de vil lære noe, kan
de spørre sine menn hjemme.
Dette synes å være veiledning som er situasjonsavhengig. Er det slik at menn alltid må be med løftede hender? Kan aldri flere enn tre personer komme med budskap i tunger som tydes? Hva hvis ingen taler profetisk - Paulus befaler jo (i imperativ) at de skal la to eller tre profeter tale? Det er vanskelig å forstå alt dette som påbud om hvordan enhver menighetssamling skal organiseres. Er unntaket anvisningene om kvinner? Det virker ikke slik. Paulus kan for eksempel ikke mene at kvinner alltid skal tie, siden han tidligere i Korinterbrevet skriver om kvinner som profeterer (1 Kor 11).
Vi har ingen problemer knyttet til hvordan Paulus’ uttalelser i disse tekstene bør oversettes. Samtidig er det et tolkningsspørsmål om hva nøkkelverset egentlig sier om Paulus’ syn. Hva mener han med uttrykket «jeg tillater ikke» i 1 Tim 2, 12? Kan det han skriver forstås på en tilsvarende måte som i 1 Kor 7, hvor han gir instruksjoner om ekteskap og ugift stand? Bemerkelsesverdig nok, så avslutter faktisk Paulus sine anvisninger om gudstjenesten i 1 Timoteusbrev med å si at det han skriver er «troverdig» (pistos, 1 Tim 3,1A). Det nøyaktig samme begrepet han anvender om sine egne «troverdige» meninger som ikke skal forveksles med «Herrens befaling» i 1 Kor 7,25.
2)
Historisk kontekst
Når
det gjelder den historiske konteksten, er det viktig å se til forfatteren.
Paulus’ liv og tjeneste blir imidlertid ofte oversett. Vi vil derfor først peke
på Paulus’ medarbeidere. I Apg 18,26 leser vi at Priskilla, som her nevnes før
sin mann, tar Apollos til side og forklarer nøyaktig Guds vei for ham. Dette
skjer i byen Efesos, før Apollos reiser videre til Korint på deres anbefaling.
Med andre ord har vi et tydelig tilfelle der en av Paulus’ kvinnelige
medarbeidere både underviser og opptrer med kirkelig myndighet overfor en mann.
Dette skjer attpåtil i de byene som mottar tekstene vi diskuterer.
I 1 Tim 3 står det at både en tilsynsmann, eller på gresk «biskop» (episkopos), og en diakon skal være «én kvinnes mann» (v.2 og 12). Dersom en ser vekk ifra Paulus’ liv og tjeneste kan dette forstås som at kvinner ikke kan ha disse tjenestene. Men, som vi har sett, så kalles Føbe for diakon av Paulus (Rom 16,1). Dermed kan ikke 1 Tim 3 tolkes slik at Paulus nekter kvinner å være tilsynsmenn eller diakoner. I denne sammenheng kan vi kanskje si at et av de sterkeste skriftbevis for at kvinner i prinsippet kan ha alle slags tjenester i kirken, er at Paulus omtaler Junia som en apostel (Rom 16,7).
Nå er det blitt påstått at selv om Junia var en apostel, så behøvde hun vel ikke ha en offentlig undervisningstjeneste. Problemet er at det er svært usannsynlig. Vi har ingen eksempler i NT på at apostler ikke hadde, eller var autorisert til, slike offentlige tjenester. Men, er det blitt bemerket, i så fall blir det vanskelig å forstå hvordan Paulus kan forby dette i 1 Kor 14 og 1 Tim 2. Det er helt riktig, og er i seg selv et sterkt argument mot en tolkning av Paulus’ uttalelser som et generelt forbud for kvinner å undervise offentlig.
I kirkens historie kan vi se at ordinasjon av kvinner til prestetjeneste og andre sentrale embeter tok en definitivt slutt på omkring 300 tallet. Dette til tross for at kvinner altså spilte en betydelig rolle i apostolisk tid. Man tror at hovedårsaken var at kirkene i større grad tilpasset seg de gresk-romerske forholdene de levde under. Senere i kirkehistorien, i det 13. og 14. århundre, kan vi se at folk har funnet det vanskelig å tro eller akseptere at Junia i det hele tatt kunne ha vært en apostel. Det fremkommer i prosessen med kopiering av gamle håndskrifter, der Junia noen ganger er blitt endret til den maskuline formen Junius, samt påstander fra omkring samme tidsperiode om at Junia egentlig var en mann. Dette har ikke støtte i de eldste håndskriftene av bibeltekstene.
Vi kan ikke slå fast, basert på vår kjennskap til den antikke verden og byen Efesos, at Paulus i 1 Timoteusbrev adresserer en helt unik situasjon i denne byen. Det kan imidlertid ikke utelukkes. Teksten i 1 Tim 2 antyder at Paulus adresserer konflikter. De kan ha vært knyttet til promotering av askese; at en ikke skulle gifte seg og få barn (v.15), kulturell sømmelighet (v.9) eller gnostiske idéer om at skaperverket er ondt og Eva opphøyes som kilde til kunnskap (v.13-14). Det er et åpent spørsmål om kvinner kan ha forårsaket disse konfliktene i kirken. Vi vet i hvert fall at det i Efesos fantes fremtredende religiøse kvinner med offentlig tjeneste som prestinner i det storslåtte templet for gudinnen Artemis, regnet som et av verdens sju underverker (Apg 19).
3)
Henvisninger til skapelsen
Vi
er nå kommet til argumentet om at Paulus henviser til skapelsen. Spørsmålet er
om menn og kvinners roller og ansvar i menigheten ligger implisitt i
skapelsesordenen før syndefallet. Til det vil vi si at det heller er det
motsatte som er tilfelle, slik vi har vist i redegjørelsen ovenfor (i Del 2).
Henvisningene til skapelsen kan enkelt forstås som en begrunnelse for hvorfor
Paulus enten har, eller anbefaler, en bestemt praksis når menighetene kommer
sammen. Ut ifra vår kjennskap til den antikke verden vet vi at Paulus gir
konkret veiledning i en tid med sterkt negative holdninger overfor kvinner. Det
kan være at han vil unngå unødvendige konflikter der jøder, proselytter og
gudfryktige hedninger med inngående kjennskap til Moseloven og jødisk tradisjon
var tilstede. I 1 Kor 11 ser vi at Paulus henviser til skapelsen når han tar
til orde for at kvinner skal bruke hodeplagg. Den bakenforliggende årsaken til dette
pålegget kan være at kvinner med utildekket hode ble oppfattet som
prostituerte. Det synes å være tilsvarende kulturelle grunner for at Paulus i 1
Tim 2 henviser til skapelsen når han skriver at kvinnene skal være stille.
VI. En pentekostal tilnærming til diskusjonen
Vi mener at ulike syn i spørsmålet om kvinnelige ledere i kirken delvis kan forklares ut ifra ulik vektlegging og forståelse av såkalt narrativ og proposisjonell litteratur, altså Bibelens historiefortellinger og litteratur som brev og taler. I den nylig utgitte boken, Skal kvinnene tie? - og som svarer et teologisk ja på spørsmålet - konstaterer Knut Alfsvåg følgende:
De to mest sentrale nytestamentlige tekster til spørsmålet om kvinners tjeneste i kirken nekter dem å tale (1 Kor 14,33-38) og lære (1 Tim 2,11-15).[i]
Dette er vi sterkt uenige i. Hele Skriften er relevant for spørsmålet om kvinnelige ledere i kirken. Sitatet illustrerer det vi vil kalle for en typisk proposisjonell tilnærming til Bibelen, som i praksis vekter Paulus’ brev over evangeliene og apostlenes gjerninger. Vi mener at historiene om Debora, Hulda, Maria Magdalena, Lydia, Priskilla, og Junia med flere, er like sentrale til diskusjonen, når vi prøver å sette sammen «puslespillbitene» i Bibelen.
I
troen på at Gud er den samme i dag, som i urkirken, vil vi særlig løfte frem
hvordan Apostlenes gjerninger er en narrativ modell for hvordan nytestamentlig
kristendom bør praktiseres. 1 Kor 14 og 1 Tim 2 bør leses i lys av den. Det
viktigste spørsmålet for pinsevenner har alltid vært, og er, hva Bibelen sier.
Vi mener at det er et solid teologisk
grunnlag for kvinnelige ledere i kirken.[ii]
For en utvidet faglig behandling av dette emnet, les vår fagfellevurderte artikkel* i Scandinavian Journal for Leadership & Theology, som er skrevet sammen med Karl Inge Tangen. Fagartikkelen heter "Kvinnelige ledere i kirken: Et pentekostalt perspektiv" og ligger åpent tilgjengelig her: https://www.sjlt-journal.com/index.php/sjlt/article/view/40
*Andersen, J. D. L. ., Smidsrød, Åse-M., & Tangen, K. I. (2019). Kvinnelige ledere i kirken: Et pentekostalt perspektiv. Scandinavian Journal for Leadership and Theology, 6. https://doi.org/10.53311/sjlt.v6.40
[i] Knut Alfsvåg, «Skal kvinnene tie: En vurdering av kvinneprestdebattens klassiske argumenter», i Skal kvinnene tie? Om ordinasjon av kvinner til prestetjeneste, red. Knut Alfsvåg mfl. (Efrem, 2019), 13
[ii] Et utvalg over aktuell litteratur:
-
Rakel
Y. Alegre, “Women in Pentecostalism in Europe” i Global Renewal
Christianity: Spirit-Empowered Movements Past, Present and Future, vol IV:
Europe and North America, red. Vinson Synan og Amos Yong, (Lake Mary Fla:
Charisma House Publishers, 2017)
-
Knut Alfsvåg, «Skal kvinnene tie: En vurdering av
kvinneprestdebattens klassiske argumenter», i Skal kvinnene tie? Om
ordinasjon av kvinner til prestetjeneste, red. Knut Alfsvåg mfl. (Efrem,
2019)
-
Margaret E De Alminana og Lois E. Olena, red.
Women in Pentecostal and Charismatic Ministry.
Informing a Dialogue on Gender, Church and Ministry. (Boston: Brill 2016)
-
Anderson, «Pentecostal Hermeneutics. Part
Two», Assemblies of God, hentet 16. september 2014,
http://agchurches.org/Sitefiles/Default/RSS/IValue/Resources/Holy%20Spirit/Articles/PentecostalHermeneuticsPt2.pdf
-
Thomas Ball Barratt, Kvinnenes stilling i
Menigheten, (Oslo: Korsets Seiers Forlag 1933
-
Ingunn F. Breistein, Astri T. A. Dagrød, Anne Wenche
Hellem og Reidar Salvesen, red. Her er ikke mann eller kvinne. Om kvinnelige
pastorer og ledere i evangelikale menigheter. Oslo: misjonsforbundet 2009.
-
Shane
Clifton og Jacqueline Grey, red. Raising Women Leaders. Perspectives
on Liberating Women in Pentecostal and Charismatic Contexts. Sydney:
Australian Pentecostal Studies, 2009.
-
Gordon D. Fee, «Male and Female in the New
Creation: Galatians 3:26-29», i Discovering Biblical Equality:
Complementarity Without Hierarchy, red. Ronald W. Pierce, Rebecca Merrill.
Groothuis, og Gordon D. Fee, 2. utg. (Downers Grove, IL: InterVarsity Press,
2005), 172–85.
-
Kirsti T. Gunnestad, “Kvinner i lederskap i
Pinsebevegelsen i Norge: En undersøkelse av endring i synet på kvinner i
eldste- og forstandertjeneste i Pinsebevegelsen i Norge” i Pentekostale
perspektiver, red. Knut Willy Sæther og Karl Inge Tangen, (Bergen:
Fagbokforlaget: 2015)
-
Graig
S. Keener, Paul, Women and Wives. Marriage and Women`s Ministry in the
Letters of Paul. (Peabody, Ma: Hendrickson Publishers, 1992)
-
Andreas J. Köstenberger og Thomas R.
Schreiner, red., Women in the Church: An Interpretation and Application of 1
Timothy 2:9-15, Third edition (Wheaton, Ill: Crossway, 2016)
-
Alister E. McGrath, Christian History: An Introduction. (New
York: Wiley, 2012), kap. 1.1.6.; 5.3.5.; 5.3.7.
-
Wolfhart Pannenberg, Systematic Theology,
Volume 3, overs. Geoffrey W. Bromiley (Grand Rapids, Michigan: Eerdmans,
1997), 389–91.
-
Åse-Miriam
Smidsrød, «For Such a Time as This: Gender Issues in the Twenty-First-Century
Norwegian and Swedish Pentecostal Churches, PentecoStudies, nr.15.2,
(2016), 200-220.
-
Bjørg Marie S. Vrabel. «Kvinnelige eldste og
forstandere? En undersøkelse av endringer i synet på kvinnelige eldste og
forstandere i den norske pinsebevegelsen gjennom de siste hundre år.»
Mastergradsavhandling. Det teologiske menighetsfakultetet Oslo, 2007.
